PAAVO JÄRVI - BEETHOVEN
Ludwig van Beethoven Symfonier nr. 1-9, Ouverturer: Die Geschöpfe des Prometheus, op. 43; Coriolan, op. 62; Fidelio, op. 72c; Leonore nr. 3, op. 72b; Egmont, op. 84; Die Weihe des Hauses, op. 124
Christiane Oelze (sopran), Petra Lang (mezzosopran), Klaus Florian Vogt (tenor), Matthias Goerne (baryton); Deutsche Kammerchor; Deutsche Kammerphilharmonie Bremen, dir. Paavo Järvi
RCA Red Seal 19439 82817 2 (6 CDer: 70, 69, 55, 73, 64 og 52 minutter)
Da disse innspillingene ble utgitt første gang, anmeldte jeg dem etter tur for Klassisk Musikkmagasin – jeg tror den siste utkom rundt 2010. I denne samleutgaven ligger den beste samlingen av Beethovens symfonier jeg kjenner til. Jeg kan naturligvis ikke si at jeg kjenner hver eneste Beethoven-syklus på markedet (livet er for kort!) Min foretrukne versjon før Paavo Järvis dukket opp, var den Claudio Abbado spilte inn med Berlin-Filharmonien ikke lenge før han døde: den maktet å kombinere Furtwänglers dype innsikt med Toscaninis kjappe bevegelser.
Vel, flytt deg, Abbado: Järvis serie er spennende fra begynnelse til slutt. Når det gjelder rytmisk energi, elektrisk fremdrift og klar tekstur, er den makeløs. Når jeg etter et tiår nå har gjenoppfrisket mitt bekjentskap med disse innspillingene, hører jeg at de fortsatt har samme fysiske slagkraft; jeg tror ikke du kan høre på disse uten å bli fristet til å slå ut med armene og banke ut rytmene selv. Den avdøde amerikanske dirigenten Jonathan Sternberg sa engang til meg at tempo i seg selv ikke er det viktigste; det er klarheten som gir inntrykk av raskt tempo. Her har du fart og klarhet, og resultatene er oppsiktsvekkende: selv om jeg visste hva jeg hadde i vente andre gang jeg lyttet (og partiturene er mer enn velkjent), er Järvis oppmerksomhet på hver minste detalj – og gjennomsiktigheten i hans arbeid med et kammerorkester – gjør dem flunkende nye, så friske som om blekket ikke var tørket på notearket; det er knapt en takt her hvor du ikke hører noe du ikke har lagt merke til før. Dessuten har han en suveren følelse for narrative i musikken, dramaturgien; dette er historiefortelling som drar deg fullstendig med inn i handlingen.
Det er sjelden å høre en utgivelse som fortjener bare uforbeholden ros og begeistring. Og hvordan kan jeg rose disse innspillingene mer – midt i en pandemi, og mens jeg selv er i bedring etter en dose av viruset – enn å si at de gjør meg spesielt glad for å være i live?
https://www.klassiskmusikk.com/cd-anmeldelser/paavo-jarvi-beethoven/
Comments