BRUCKNER
26.10.23
Symfoni nr. 8 i c-moll
Tonhalle-Orchester Zürich, dir. Paavo Järvi
Alpha 987 (82 minutter)
Det er i adagioen at man virkelig kan høre musikken som et uttrykk for individuell følelse, av en holdning fra Bruckners side som ikke er mindre oppriktig eller dypfølt enn, for eksempel, noen av Beethovens sene strykekvartetter.
Paavo Järvi har allerede utgitt en boks på RCA Seal med ti av de elleve Bruckner-symfoniene, med Frankfurt Radio Symphony Orchestra (d-moll «nullte» og de nummererte ni på SICC 10331-40), utgitt individuelt i løpet av 2010-årene og som en boks i 2021, men jeg ble så overveldet av hans Alpha-innspilling av Bruckners 7. tidligere i år med Tonhalle-Orchester Zürich (Alpha 932) som synes å være nytenkende – at jeg var ivrig etter å høre hva han ville finne på med den åttende. Som med den 7., er det Järvis behandling av musikken som et menneskelig dokument fremfor som en arkitektonisk prestasjon som gir ny innsikt.
Første sats er selvfølgelig monumental, men her virker størrelsen mer som et naturfenomen: omfanget er på et vis begripelig heller enn som del av en prosess som ingen egentlig kan begripe. Scherzoen er overraskende rask på foten, Bruckner var 63 da han fullførte første versjon av verket, men i denne ubeheftede av Scherzoen, synes Järvi å finne yngre mann. Jeg tror det har noe essensielt med Bruckners personlighet å gjøre. Hans von Bülow karakteriserte ham som halvt geni, halvt landsbyidiot. For meg er det nærmere sannheten enn den von Bülow kanskje var klar over. Mye av Bruckners oppførsel, ikke minst hans tvangslidelser og hans personlige uskyld, peker langt på vei på at han hadde autisme.
Det er i adagioen at man virkelig kan høre musikken som et uttrykk for individuell følelse, av en holdning fra Bruckners side som ikke er mindre oppriktig eller dypfølt enn, for eksempel, noen av Beethovens sene strykekvartetter. Også her, takket være den nære plasseringen av mikrofonene, oppdager man hvor vakkert Tonhalle-Orchester spiller og hvilket forbløffende fargespekter Bruckner distribuerer, harper og horn skiller seg spesielt ut, men orkesteret som et hele synes å være klar over at dette er en kjærlighetserklæring av dyp menneskelig følelse. Som i Scherzoen, setter finalen i gang i et enormt tempo, men etter hvert som musikken nærmer seg dypere tanker, er det igjen poeten Bruckner fremfor arkitekten Bruckner Järvi presenterer. Hvis du foretrekker din Bruckner ubønnhørlig og uimotståelig, som en slags pyroklastisk sky i musikken, kan det hende du finner Järvis tilnærming littegrann udisiplinert, men for meg avslørte den iallfall ny skjønnhet i et partitur jeg trodde jeg kunne baklengs. Innspillingslyden er førsteklasses også.
Comments