BRUCKNER
Symfoni nr 7 i E-dur, WAB 107
Tonhalle-Orchester Zürich, dir. Paavo Järvi
Alpha Classics ALPHA 932 (65 minutter)
Den sterkeste Bruckner-dirigeringen jeg har opplevd kom fra Günther Wand (1912-2002), allerede en gammel mann den første gangen av mange jeg opplevde ham.
Du kom ut fra en Wand/Bruckner-konsert med fornemmelsen av at hver dråpe av følelse var vridd ut av deg gjennom den intense fremførelsen. Paavo Järvi har nok ikke samme syn på Bruckner, men det han oppnår gjør dypt inntrykk i sin egen rett. Det første som slo meg var oppmerksomheten på orkesterfargene – ikke noe som vanligvis slår inn når det gjelder Bruckner, men gang på gang i denne innspillingen la jeg merke til en eller annen velegnet detalj i orkestreringen som ikke hadde truffet øret mitt før. Järvis Zürich-musikere innser åpenbart at denne tilnærmelsen plasserer dem midt i rampelyset, og de svarer med spill som ofte byr på kammermusikalsk klarhet og holdning. En annen fordel med måten Järvi unngår monumentalisme på er at verket folder seg ut fullstendig naturlig. Den monumentalistiske dirigenten synes å se for seg enda en alpe, enda en himalayisk fjelltopp rett rundt hjørnet; Järvis Bruckner er selvfølgelig grandios, men bredden i hans utsyn avslører seg organisk mens han krysser terrenget. Dette oppnår han hovedsakelig gjennom kontrollert tempo: Jeg har hørt mange Bruckner-fremførelser bli ødelagt av dirigenter – enkelte ganger er de ganske så berømte – som ser et stort klimaks bygge seg opp og akselerere inn i det, og slik rane det for uavvendelighet og storslagenhet. Järvi lar seg ikke forføre av så enkle mål, og hans jevne tempi avdekker en Bruckner som er mye mer av en menneskelig, empatisk skikkelse enn den religiøse tvangstenkeren som bare har til hensikt å bygge «katedraler av klang», for å sitere en gammel klisjé. Den langsomme satsen er et eksempel: den fornemme strukturen Järvi finner her (godt støttet av utsøkte strykere) kommer fra et sårbart individ, ikke en sprø sonisk arkitekt – jeg tror aldri jeg har hørt denne musikken mer bevegende spilt. Resultatet er at den langsomme dynamikken mot hovedklimakset blir til et menneskelig dilemma, og de forlatte landskapene som følger blir ytterligere berørende gjennom sin tomhet, og disse lange messingakkordene – vakkert spilt her – bærer vitne om uendelig tap.
Dette står selvfølgelig i perfekt kontrast til den buldrende kraften i Scherzoen, og videre mot Trioen, hvor Järvis tilbakeholdenhet igjen kan settes opp mot den ville energien i den innledende delen. Finalen er overraskende optimistisk og livlig – som om vår sårbare person endelig hadde noe å feire – og uvanlig rask, særlig med tanke på beskjedenheten i de to første satsene, men det føles helt riktig. Innspillingslyden er litt fjern: jeg måtte skru opp lydstyrken mye mer enn vanlig for å få tilstrekkelig trøkk og nok dybde og detalj ut av innspillingen, men da ble det bra. Og det er min eneste innvending. Jeg blir alltid takknemlig overfor musikere som får meg til å lytte med friske ører på musikk jeg trodde jeg kjente godt, og Järvi og Zürich-musikere får det til, og vel så det. De henter inn all slags frisk innsikt, og det gjør meg glad.
Comments